Eierne av bilen, en T2 Westfalia produsert i 1977, er sosiale, liker å reise, de er glade i musikk og i 1970-tallet. Paret møttes i voksen alder på musikkfestivalen Roskilde. Det vil si – de kjente hverandre fra før. Hun hadde vært på festivalen i mange år, så begynte også han å reise til Roskilde. Der ble de matchet av en felles kompis. Siden har det vært dem, og blant annet musikk, felles opplevelse og felles venner. Men der oppsto en utfordring, som endte med Grevinnen. 

Happy hippi-vogn! 

– Det første året vi reiste til Roskildefestivalen sammen, bodde vi i telt. Men vennegjengen vi reiste sammen med har Volkswagen transportere – denne typen busser, alle sammen. Det var det som var starten. De var på oss hele tiden, om at vi ikke kunne bli med dem i en vanlig bil. Det var litt gruppepress nesten, forteller Helge Hummervoll, godt supplert av Liv Elin Aas. Hun kalles forresten for Lea, er en kreativ sjel og glad i farger, særlig farger som forbindes med 1970-tallet.  

Gruppepresset gikk heldigvis ikke ut over reiselysten eller motet deres. For året etter reiste de til den danske musikkfestivalen med en campingvogn. Nærmere bestemt en happy vogn!

– Det var den det begynte med. Vi fikk vognen gratis på Finn. Lea gikk berserk med maling i lilla og rosa, sammen med tre jevnaldrende døtre (de yngste av henholdsvis hennes og hans) og malte vogna med blomster og gress. Happyvognen var kjempefin, men så var heller ikke den god nok for gjengen, ler Helge.

Et velvalgt navn

Vel hjemme igjen begynte de å lete etter et oppussingsprosjekt i 50 – 60 000 kroners klassen. Begge er nemlig nevenyttige, og glade i slikt. Så ble de tipset om denne, som sto priset til 190 000 kroner. Paret var helt enige om at det var fullstendig uaktuelt å kjøpe en Transporter til den prisen. Så reiste de likevel ut for å se på bilen.

– Det var forelskelse ved første blikk, forteller de samstemt, ler mot hverandre og ser fortsatt forelsket ut. 

– Hvor mye penger har du? Og hvor mye kan jeg få tak i? Hvem som stilte spørsmålene er uinteressant. Det ble gjort og de kjøpte bilen; Grevinnen. 

– Hun heter Grevinnen?

– Hun drikker jo mye portvin ja. Noen kaller det olje, Grevinnen kaller det portvin. Vi må alltid servere en halvliter til henne hver gang vi fyller tanken, svarer Helge Hummervoll uanfektet.

Usedvanlig velholdt 

Det er 7 år siden. Transporteren var strøken, og i original stand, inkludert lakken. Det eneste de har spandert på henne, foruten noen liter portvin, er lanolinbehandling av understellet.

– Da vi kom hjem med henne ble det hurrarop i gjengen. Vi gled rett inn, trengte ikke å søke engang! De ler igjen, fortsatt fornøyd med det vellykkede bilkjøpet. 

Også innredningen er original. Baksetet slås ned til seng. De har kjøkken med to skap, innlagt vann, vaskeservant og kjøleskap, samt en gasskomfyr som de ikke bruker.

– Det har to årsaker. Det er litt kipt å steke makrell i soverommet. I tillegg har komfyren en egen gasstank, bygget inn under en dør. Vi har forsøkt å fylle gasstanken, men har ikke funnet noen steder å gjøre det. På Roskilde forsøkte vi et år å koble komfyren til en vanlig gasstank. Det var ikke så smart. Trykket var for stort, så av hensyn til brannfaren koker vi i forteltet, forklarer han. 

Alle skal med

Ja, for bilen kom med originalt fortelt. Det brukes når de skal stå litt lengre, i dårlig vær og på Roskilde. Kokingen i forteltet gjøres selvfølgelig på et 1970-talls propanapparat. 

– Lea har alt ansvar for utstyr og inventar. Hun er rå på å finne 70-talls artikler, forteller Helge.

Det eneste som tilberedes med moderne metoder er hans egen morgenkaffe. Og av hensyn til helse og sovekomfort frakter de med seg ny madrass og dundyner. De sover som prinsessen på erten begge to, men med sengetøy fra 70-tallet. Rett skal være rett.

Apropos senger. I Grevinnen er det soveplass til fem. 

– Mange som har T2 velger å ligge oppe. Bilen er bygget med soveplass for to oppe og to nede, samt mulighet for å ha hengekøye over forsetene. Med forteltet i tillegg er det plass til en gjeng til, beskriver eierne.

Blant gledene over å ha en Transporter fra 1970-tallet er at de stadig møter mennesker som deler historier. 

Kontaktskapende bil

– Tilbake på 1950-tallet, da disse kom, ble det solgt en million Transportere på få år. De ble innredet til brannbiler, sykebiler, bakeriutsalg og politibiler. Volkswagen brukte et eget firma, Westfalia, til å innrede camperne etter at Volkswagen hadde bygget bilen. Så finnes det noen egne amerikanske varianter, ulike produsenter av tak, blant annet, forteller Hummervoll. 

Da disse bilene ble levert, kunne en bestille de med forskjellige grad av eksklusivitet, i form av tak, vinduer som kunne åpnes og annet.

– Vår ble levert i USA og vi har blitt fortalt at dette var toppmodellen. Forskjellen på denne og tilsvarende 1977 modell i Norge er at Grevinnen har direkte innsprøytning, noe som ikke var vanlig i bilene levert i Europa. Hun går som et uvær!

Grevinnen har Hovmester

Paret forklarer hvordan de opplever nettopp det, at så mange har et forhold til denne type bil.

Paret vet at bilen ble importert til Norge i 2007, av en mann på Sørum. Det ser ut som om T2-en så gjennomførte en lang tur til Albania. Bortsett fra det sto bilen på en låve til Helge og Liv Elin kjøpte henne. Det er kanskje derfor Grevinnen er i så god stand, og nå gjør de sitt for å bevare henne som hun er.

Transporteren står forresten fortsatt på en låve når hun ikke er i bruk, nå hjemme hos dem. Men så har Lea gått hen og kjøpt seg konebil, en T2 1972-modell uten tak som kan løftes. Navn? Ja da: Lillegutt. Så nå må de bygge garasje, for det er ikke plass til to transportere på låven deres.  

Hjemme står også Hovmesteren. Hovmesteren er en combi-camper fra – ja, du gjettet riktig, 1970-tallet. Gjennom gjengen fant de et originalt hengerfeste, som de satte på Grevinnen, og med det kan Grevinnen og Hovmesteren dra på tur. 

Men ikke alt er fra den gang da. Med seg har de et sammenleggbart solcellepanel som forsyner et ekstra kjøleskap med strøm. I Roskilde trenger de nemlig litt ekstra kjøleplass, til grønn Tuborg på flaske.

Helge Hummervoll er elektrikerutdannet, men også det er hennes prosjekt. Lea har googlet og lett, spurt på nettforum og jobbet på for å finne det beste. I Lillegutt er det nemlig ikke tilkobling til strøm, derfor trengte hun en el.løsning.

– I fjor lånte min yngste datter Lillegutt og kjørte på ferie med ei venninne. De fikk motorstopp på en motorvei, forårsaket av tett bensinfilter, men det ordnet seg, forklarer Lea.

Tar vare på hverandre

Og vips er vi over i en ny feel-good historie. Med en T2 er man nemlig aldri alene. 

– Det er så mange entusiaster rundt omkring, vi er som en stor familie. En gang vi var hos venner i Molde oppdaget vi en liten oljelekkasje. Vi stanset som vi alltid gjør ved en brukthandel. Det var der vi oppdaget lekkasjen. Han i butikken sa; Jeg har en kompis som driver med Transportere, kanskje han har en pakning, forteller Helge.

Det hadde ikke kameraten av brukthandel-mannen, men kameraten kunne kjøre til enn annen mann og se om han hadde en, så om de kunne vente litt, så skulle han kjøre til kompisen og tilbake til dem med pakningen.

– Da han kom og jeg skulle til å fikse bilen sa han, nei – jeg tar det jeg, og så byttet han pakningen for oss, beskriver Helge begeistret. 

Det blir en egen stemning når transporter-gjengen samles. Foto: Privat.

You’ll never walk alone

Den eneste gangen Grevinnen har stanset for dem, var for noen år siden, i Danmark, i et kryss i Køge. De visste det var noe med bensinpumpen, men var avgjort ikke forberedt på et fullt stopp. 

Først ringte paret til NAF, så sendte de ut en melding til bussgjengen sin. Inn ramlet det med forslag og tips om hvor dette kunne fikses, og et helt apparat ble satt i gang. 

– Responsen er fantastisk, du får hjelp over alt. Det er bare å ta en telefon eller sende en melding til noen som kjenner noen som kjenner noen. Trenger du en pakning så dukker den opp, sier Helge.

Eller en dynamo, supplerer hun. For det trengte og fikk det også, da oljen lakk i Moss.

– Vi har også et helt spesielt miljø når vi samles. Med det samme noen av disse bilene kjører sammen blir det som et opptog. Du får lett venner, men du får også lett mange smil. Og parkerer du feil … parkerer du på en plass hvor du egentlig ikke kan stå som bobil, så blir du nok litt lettere tilgitt. Kanskje det handler om størrelsen. Vi blir møtt med velvilje. Det er hyggelig. Og så er det alle ungene som tror det er en lekebil som kommer kjørende. Den er jo fargerik og litt rund, nesten som en bil på barne -TV. Gjenkjennbar, søt og litt barnslig. Det synes vi er stas, forteller Lea.

Bobilturene

I fjor sommer kjørte de norskekysten rundt, fra Oslofjorden til Bodø. Ikke i en rett strekning, nei – det er ikke slik de gjør det. De tok for seg alle småveiene langs alle fjordene og brukte 6 – 7 uker på turen. 

For noen år siden fabulerte paret om tur til India. De fikk vite om noen jenter som kjøpte en gammel holk og kjørte til India, leste seg opp på den turen og om andre som hadde gjort noe tilsvarende og tenkte – hvorfor ikke? Da paret fikk bestemt seg for at NÅ gjør vi det, neste år, kom korona.

– Jeg ville ikke tatt sjansen på å kjøre til India i en Tesla. Men får du motorstopp med en T2 på steppende i Iran, så er det stor sjanse for at de har mulighet for å hjelpe. Det er mye tryggere med en bil som kan repareres med wiere enn en du trenger programvare for å fikse, sier Helge.

Hvorfor eksempelet med wiere? Fordi han selv reparerte Grevinnen med en wier-stump og to klemmer fra Clas Ohlson en gang da gir-wieren hennes røk. 

Realiserer drømmen

India-turen er midlertidig utsatt, ikke avlyst. Det er noe med den politiske situasjonen i Europa nå, som gjør at de venter litt. I mellomtiden er Asia-reisen erstattet med en Europa-variant, hvor målet er England, Scotland og Irland.

Planen er å kjøre Grevinnen til østkysten av Italia i april. Så følger de kysten og runder hornet/hælen, før de fortsetter opp vestkysten. Etter hvert skal de følge kystlinja nedover med bobilen via Monaco, Frankrike Spania, Portugal, Spania, opp kystlinja i Frankrike igjen, helt opp til tunnelen over til UK. Der håper de å være i juli en gang. Så tar de turen rundt gjennom England, Irland og Scotland … før de vender fronten hjem igjen i begynnelsen av september. Alt i alt blir bobilturen ca. 16.000 kilometer.

– Målet er Irland og Scotland, og dere starter sør i Italia?

– Ja, det er en logisk start. Været på de brittiske øyene er omtrent tilsvarende Vestlandet. Når vi starter i Italia, får vi våren oppover gjennom hele Europa. Vi får flere måneder med vår, og kommer til England som sommeren. Så vender vi hjem utpå høsten, det må jo jobbes litt også, svarer han.

Jepp, livet kan ikke være bare bobiltur, men duverden som bobilturer hjelper.

Lyst på mer T2 og transporter stoff? Her er en feel-good T2-artikkel fra Bobilturens arkiv!

Fem minutter inni dette NRK-festivalsommer-innslaget ser du bussgjengen, med Grevinnen og vennene hennes!