I staselig selskap på fergekaien!

Kortversjonen av fortellingen er at dette var gøy, og at vi lærte mye. Blant annet å nyte overraskelsene underveis.

Moren hadde aldri vært i bobil før og redaktøren kjørte bobil for første gang … Første del startet rolig, med klargjøring før tur og en fin ferd på RV. 13 fra Jørpeland til Røldal. Det kan du lese om her. Den første (og enste, viste det seg!) middag i bobilen på hele rundturen hadde vi på Skysstasjonen i Røldal. 

Plan 1 gikk i vasken

I turistreklamen vi hadde lest, og vi leste det flere steder faktisk, sto det at i Røldal kan du kjøpe lokalmat. Butikken vi fant var en Coop Prix. Der var det ingen hyller for lokalmat, men etter noe leting fant vi en innfødt. 

– Vi skulle ha kjøpt litt lokalmat.

– Lokalmat? Nei det har vi ikke her. 

– Vet du om noen andre som selger lokalmat i Røldal kanskje?

– Nei, det har jeg aldri hørt om.

Slik gikk det. Men hun var hyggelig og hjelpsom, og i den butikken har de klart å få plass til mye, så det er bare å ta en stopp der – om du trenger noe annet enn mat de lager lokalt. 

Plan 2 ble bra

Røldal stavkirke er blant de best bevarte stavkirkene i Norge. Den har en lang historie, skal være kjent både for sitt unike interiør og den mystiske legenden knyttet til helbredende ikoner. Kirken blir godt besøkt av både turister og pilegrimer og ligger selvfølgelig sentralt. 

Vi hadde lest oss opp så vidt, og gir reklamen rett. Kirken oppleves som et gammelt og godt bevart kunstverk, og er vel verdt et besøk. 

Langt bedre enn planen!

Så gikk bobilturen videre, opp og mot vest. Målet for dag 2 var familiebesøk på Fusa. På strekket ligger både Låtefossen og Hardangerfjorden, som måtte krysses. Da vi kom dit, var vi heldigvis for sene for ferga(!). Mer om det senere – først Låtefossen. 

Selv en blasert vestlending lar seg imponere av Låtefossen, som er en av de mest kjente og spektakulære fossene på Vestlandet. Fra en høyde på om lag 165 meter stuper vannet ned fra to kilder og møtes så å si i riksvei 13. Planen var å ikke stoppe. Den planen røyk fort. Ifølge internett er det en stor parkering i nærheten av fossen. Det stemmer ikke. Trafikken er stor og parkeringsplassen liten. Heldigvis var det en ledig plass for Turhild (bobilen som var leid for turen heter Turhild, og er verken helt ung eller særlig stor).

Overraskelsen på kaien

Å rygge ut på riksvei 13 ved Låtefoss, er enklere sagt enn gjort. Å sende mamma på godt over 80 ut i trafikken for å dirigere, var heller ikke aktuelt. Løsningen var en fransk turist. Han kunne ikke ett ord engelsk, men dirigere trafikken, det kunne han! Takket være myndig mine og dødsforakt fra vår ukjente franske venn, kom vi oss trygt ut på den nasjonale turistveien og var igjen klar for nye eventyr. De ventet nye eventyr fortere enn vi ante!

Planen var å nå forrige ferge. Det var bare sommel som gjorde at vi kom frem da bommen gikk ned og fergelemen opp.  Men været var bra og med bobil har man jo med seg kjøkkenet sitt, så mens mamma strakk på bena satte jeg vannkjelen på kok. En kopp kaffe smaker alltid, og i bilens fryseboks lå krone-is og ventet. 

1, 2, 3, 4, 5 … flere Porscher enn vi noen gange har sett, kom på rekke og rad inn i fergekøen ved oss mens vi ventet på ferga Gjermundshamn-Årsnes-ferga for å krysse Hardangerfjorden.

Vin i bytte for isbiter?

 – May I trade a handful of ice for a glass of wine? kom det med tysk aksent fra den åpne bodelsdøren. 

Der sto en smilende mann med en utstrakt arm, og i hånden holdt han et godt glass hvitvin. Den ønsket han virkelig å kjøle ned, tydeligvis …Og vi som ikke hadde med oss annet enn fløteis i bobilen!

Den tyske gjesten brukte litt tid på å ta inn over seg at vi kjørte rundt så dårlig utrustet, men tok skuffelsen med et smil. Så endte han opp med å få en kopp nytrukket kaffe til sjåføren, mens mamma likevel fikk et glass vin og redaktøren en fin historie. 

Sjåfører og passasjerer i Porschene var medlemmer i Porsche Club Heilbronn-Hohenlohe, og på norgestur for å feire klubbens 40-årsjubileum. I den anledning hadde de både fått laget et eget emblem og en tykk reiserute, og turen var så vidt startet. 

Joda: Bobilturen startet godt og turen tar seg opp. Dagen etter fant vi til og med lokalmat! Følg med for mer.