Når ett av målene med bobilturen er å bli bedre kjent med hjemlandet, er Telemark selvsagt. Landskapet er som tatt ut av læreboken i nasjonalromantikk, med bugnende åkre, velholdte gårdsbruk, vakre bygg og solide porsjoner kultur- og industrihistorie nesten rundt hver sving. Gårdsbutikker er det også. De besøkte vi ikke denne gangen, vi konsentrerte oss om kanaler, sluser – og vingården i fruktbygda Gvarv!

Denne artikkelen ble skrevet etter bobilturen til Telemark sommeren 2020.

Telemark Kanalcamping ligger ved Lunde sluse i Telemarkskanalen. Stedet ble valgt fordi det poppet opp som første søk på internett, og så er Kanalcampingen ideelt plassert mellom slusene. Vi bestilte i forvegen. Det viste seg å være smart, for da vi kom var alle de 100 plassene opptatt, og vi kom tidlig på dagen. 

Prisen og plassen

Beliggenheten kunne knapt vært bedre, og kafeen like ved, Lunde Slusekro, anbefaler vi gjerne. Både maten og servicen var til å bli glad av. Også på campingplassen ble vi tatt godt imot av smilende og serviceinnstilte unge jenter. De gruslagte oppstillingsplassene på hovedområdet er romslige og arealet vel disponert. Vi betalte kr. 700.- for to netter. Det er ingen upris for en slik beliggenhet, slike oppstillingsplasser, strøm, vann og vel tilrettelagt tømmestasjon. Men vi hadde gjerne betalt en hundrelapp ekstra per døgn for bedre toalett og dusj. Dokø er kjedelig, og da det var vår tur til å dusje, var det bare kaldtvann igjen. Til gjengjeld kostet dusjen bare 10 kroner, og betalingen er basert på tillit – men vi hadde altså gjerne betalt mer for bedre dusj. 

På to hjul

Ankomstdagen syklet vi vestover, til Hogga sluser. Vi er han, hun og ei på 15.

Den sykkelturen passer utmerket for litt bevegelse etter kjøring og før middag. På et fem- kilometer langt strekk får du med deg tre sluseanlegg.

Hogga Bobilcamp, like ved slusen, er nok et alternativ for reisende som ønsker å komme litt tettere på naturen og fjernere fra ferierende. De har sanitæranlegg og strømtilkobling, pris 250.- kroner per natt … 

Vi tre på tur liker å tenke om oss selv at vi liker å være aktive og kulturelle og slikt. På planen var sykling for å komme oss rundt, og Telemarkskanalen med sluseanleggene fyller kriteriene for kultur, industrihistorie og aktivitet. Like før avreise fanget en Aftenpostenartikkel oppmerksomheten vår: «Toscana à la Telemark» om en vingård i Gvarv. Å sykle til vinsmaking fra bobilcamp har vi gjort før, det er jo også litt kulturelt og slikt … men i Norge? Dette måtte vi prøve. I tillegg er det jo sluseanlegg på veien.  

Full dose nasjonalromantikk

Det er fullt mulig at det finnes gode sykkelstier i området. De fant ikke vi. Ruten vi valgte ble gjort delvis i samspill med personalet i resepsjonen. Vi tenkte de var lokalkjent. Men kanskje de lokale ikke sykler her? Det forstår vi i tilfelle godt.

Fra Lunde er det 21 kilometer til vingården i Gvarv. Derfra virket det logisk å returnere via Ulefos, for å få en rundtur. Det strekket er 30 kilometer. Personalet nikket enig. Vår første oppfordring går til lokalpolitikerne; se gjerne på infrastruktur knyttet til sykkelstier. Her har dere mye å hente.

Valget oppover var en grusveg over Vrangfossvegen/Holteheia. Området er nesten tullete idyllisk. Vi syklet, fotograferte og nøt tilværelsen – bortsett fra de gangene kneikene ble så bratte at vi vurderte å trille sykkelen nedoverbakke.

Obs, obs!

Apropos fotografering; Se deg gjerne rundt før du hopper av sykkelen. Da undertegnede falt for et idyllisk eplegårdmotiv i sommersol, trengte plutselig lyden av rasling i lyngen gjennom fotokonsentrasjonen. Raslingen kom skrått bakfra, og ble plutselig overraskende påtrengende. Det som hjemme hos oss kunne vært en sau med et lam eller to, viste seg å være to gigantiske, byksende sugger med en skokk smågriser, i labradorstørrelse, etter seg. I farten kan vi ikke klandres for ikke å se gjerdet. Til vårt forsvar – det var ikke høyt. Vegen fra gående til sittende på sykkel har aldri vært kortere, og det var først da, i tidenes sykkelspurt, at vi så de tre tynne strømtrådene mellom oss og dem. Vi har ei venninne som kaller slikt familielim, historier en kan smile av for alltid. 

Du all verden

Lerkekåsa Vingård ligger midt i den frodige fruktbygda Gvarv, og ble bobilturens foreløpige høydepunkt. Etter Aftenpostens rosende omtale var vi litt skeptiske – kunne dette virkelig være sant? Og ja, det er det.

Parete Lill Gjestad Wollberg og Odd Eugen Wollberg produserer vin av egne druer, samt et overraskende utvalg frukt- og bærvin. De fleste vinene kan du få kjøpt i glass i gårdens kafé. Der selger de også alkoholfrie varer fra andre lokale gårder, samt lokalprodusert syltetøy og honning.

Lerkekåsa Vingård tilbyr vingårdspakke med overnatting, vinsmaking, kveldsbuffet og frokost. Det er så populært at du må vente til juli i neste år for å få plass, men bor du i nærheten har du mulighet til å delta på middagen. Aasgrav Familiecamping, Teksten camping og Nordsjø Ferieland er nære alternativ for oss i bobil. 

Kort oppsummert

Vi fikk en minnerik omvisning. Vi opplevde smaker som kan sammenlignes med det vi hadde håpet på å få hvis vi hadde kommet oss til i Kroatia i sommer og kunne gjerne skrevet en liten snutt hjem om rosevinen Nordisk natt.

Hjemturen til bobilen gikk nedover på kartet, men ned er et relativt begrep i Telemark. Landskapet er mer enn kupert og turen ble i lengste laget for hun på 15, som heller ikke var motivert av målet for turen.

Det er et utfordrende landskap å bygge veg og sykkelsti i, vi forstår det. Men langs E36 gikk sykkelstien vekselvis på den ene siden av kjørebanen, vekselvis på den andre. Det hadde vært morsomt å få begrunnelsen for slikt. Verre var det at lange deler av ruten vår manglet sykkelsti fullstendig. Vegbanen er smal og trafikken høy. Slikt er ikke hyggelig, slikt er trafikkfarlig. Vi håper vi bare var uheldige og valgte feil sykkelrute.

Konklusjon etter to netter ved Telemarkskanalen? Fine opplevelser, behagelig besøk – og neste gang skal vi til gårdsmatutsalg. Det rakk vi ikke sommeren 2020. Heldigvis blir det flere bobilturer …